«Nedasaken»
Avisene skriver om utvisning av Ibrahim-familiene, men jeg stusser litt over vinklingen avisene bruker. Det er selvfølgelig tragisk at vi må avvise mennesker i nød, men når det er 40-50 millioner mennesker på flukt i verden + 3-4 milliarder som er nødlidende, sier det seg selv at Norge ikke kan hjelpe alle.
Når noen som prøver «å snike i køen» blir avvist, synes vi likevel at det er veldig tragisk fordi nøden har fått et ansikt. Da belaster det vår samvittighet på en helt annen måte enn når vi bare tenker på «alle» som lider. Det er selvfølgelig trist for barn som må flytte til et land der de får en mye lavere levestandard, men barn tar i utgangspunktet ikke varig skade av å flytte.
Media vinkler denne saken som om Norge gjør all verdens feil, mens farens lovbrudd bare blir nevnt i noen bisetninger. Hva om journalister i stedet hadde brukt denne vinklingen som kanskje er like sann?
Asylbarnet – er denne historien like sann?
I natt ble familien Ibrahim sendt til Jordan, et land uten store konflikter. Norge har forsørget familien i ca 10 år, og de har i denne tiden vært så heldige at de har hatt tilgang til de fleste av våre velferdsgoder. Familien har gjentatte ganger fått avslag på asylsøknaden, men de har dessverre trenert utsendelsen, og de har dermed belastet rettsvesenet med stadige ankesaker.
Familien hevder at de har hatt det vanskelig her i Norge, men ikke verre enn at de har satt flere barn til verden under den tiden de har oppholdt seg her.
Disse barna er i en særstilling. I forhold til mange av sine landsmenn i Jordan, har de hatt en høy levestandard. Vi må regne med at barna har fått en bedre skolegang enn de ville hatt i Jordan, og de står derfor forholdsvis godt rustet til å ta fatt på livet i foreldrenes opprinnelsesland.
Neda har visstnok vært hos psykolog flere ganger, og vi håper at hun gjennom samtaler har fått forståelsen av at hun er privilegert som har fått bo her så lenge. Vi håper også at hun har fått vite at det er mange som vil til Norge, og at vi ikke har plass til alle. Nada har sikkert, som barn flest, en utpreget rettferdighetssans, og kanskje psykologen har brukt ord og begreper som hun forstår? - Er det lang kø for å komme på kino, så er det urettferdig at de som sniker i køen får plass på bekostning av de andre. Det at hun må ut, skyldes ikke at Norge ikke liker henne! Hun har kanskje også fått vite at det bor mange lykkelige barn i Jordan, og hun vil få mange nye lekekamerater.
Faren til Neda har brutt loven, men han har vært utrolig heldig som ikke har blitt satt i fengsel. Han synes likevel tiden i Norge har vært belastende siden han ikke har blitt trodd på løgnene han har framstilt.
Da han ble avslørt som Jordansk statsborger, visste han at han kom til å bli sendt ut. Han ventet på en sak i tingretten, men siden saken skulle bli tuftet på hans løgner, må kanskje myndighetene ha vurdert det slik at den likevel måtte avlyses.
Siden det er et stort støtteapparat rundt familien, var det nok stor fare for at familien ville «forsvinne». Det er sikkert grunnen til at myndighetene ba politiet om å sende dem ut umiddelbart.
De norske skattebetalerne betalte selvsagt for denne utrykningen pluss alle flybillettene til Jordan. Familien er også så heldige at de slipper å tilbakebetale flybillettene pluss de millionene den norske velferdsstaten har bistått familien med i den tiden de har oppholdt seg ulovlig i Norge.
De har kanskje også fått noen penger med på reisen hjem, slik at de står på bar bakke når de kommer tilbake til Jordan? Norge er kjent for å være et generøst land, og siden familien har så mange støttespillere, vil de også ganske sikkert bidra økonomisk til at familien kan gjenetablere seg i Jordan.
Når noen som prøver «å snike i køen» blir avvist, synes vi likevel at det er veldig tragisk fordi nøden har fått et ansikt. Da belaster det vår samvittighet på en helt annen måte enn når vi bare tenker på «alle» som lider. Det er selvfølgelig trist for barn som må flytte til et land der de får en mye lavere levestandard, men barn tar i utgangspunktet ikke varig skade av å flytte.
Media vinkler denne saken som om Norge gjør all verdens feil, mens farens lovbrudd bare blir nevnt i noen bisetninger. Hva om journalister i stedet hadde brukt denne vinklingen som kanskje er like sann?
Asylbarnet – er denne historien like sann?
I natt ble familien Ibrahim sendt til Jordan, et land uten store konflikter. Norge har forsørget familien i ca 10 år, og de har i denne tiden vært så heldige at de har hatt tilgang til de fleste av våre velferdsgoder. Familien har gjentatte ganger fått avslag på asylsøknaden, men de har dessverre trenert utsendelsen, og de har dermed belastet rettsvesenet med stadige ankesaker.
Familien hevder at de har hatt det vanskelig her i Norge, men ikke verre enn at de har satt flere barn til verden under den tiden de har oppholdt seg her.
Disse barna er i en særstilling. I forhold til mange av sine landsmenn i Jordan, har de hatt en høy levestandard. Vi må regne med at barna har fått en bedre skolegang enn de ville hatt i Jordan, og de står derfor forholdsvis godt rustet til å ta fatt på livet i foreldrenes opprinnelsesland.
Neda har visstnok vært hos psykolog flere ganger, og vi håper at hun gjennom samtaler har fått forståelsen av at hun er privilegert som har fått bo her så lenge. Vi håper også at hun har fått vite at det er mange som vil til Norge, og at vi ikke har plass til alle. Nada har sikkert, som barn flest, en utpreget rettferdighetssans, og kanskje psykologen har brukt ord og begreper som hun forstår? - Er det lang kø for å komme på kino, så er det urettferdig at de som sniker i køen får plass på bekostning av de andre. Det at hun må ut, skyldes ikke at Norge ikke liker henne! Hun har kanskje også fått vite at det bor mange lykkelige barn i Jordan, og hun vil få mange nye lekekamerater.
Faren til Neda har brutt loven, men han har vært utrolig heldig som ikke har blitt satt i fengsel. Han synes likevel tiden i Norge har vært belastende siden han ikke har blitt trodd på løgnene han har framstilt.
Da han ble avslørt som Jordansk statsborger, visste han at han kom til å bli sendt ut. Han ventet på en sak i tingretten, men siden saken skulle bli tuftet på hans løgner, må kanskje myndighetene ha vurdert det slik at den likevel måtte avlyses.
Siden det er et stort støtteapparat rundt familien, var det nok stor fare for at familien ville «forsvinne». Det er sikkert grunnen til at myndighetene ba politiet om å sende dem ut umiddelbart.
De norske skattebetalerne betalte selvsagt for denne utrykningen pluss alle flybillettene til Jordan. Familien er også så heldige at de slipper å tilbakebetale flybillettene pluss de millionene den norske velferdsstaten har bistått familien med i den tiden de har oppholdt seg ulovlig i Norge.
De har kanskje også fått noen penger med på reisen hjem, slik at de står på bar bakke når de kommer tilbake til Jordan? Norge er kjent for å være et generøst land, og siden familien har så mange støttespillere, vil de også ganske sikkert bidra økonomisk til at familien kan gjenetablere seg i Jordan.